Stillhet som metode

I komplekse prosesser er det én ting som konsekvent mangler: rom til å faktisk tenke.

Vi fyller møter med presentasjoner, dagsordener og dokumenter som skal gjennomgås. Det er sjelden noen legger inn et minutt der alle bare sitter. Og likevel, noen av de viktigste vendepunktene i de prosessene jeg har fasilitert, har kommet i den korte pausen mellom det som ble sagt og det som ble sagt etterpå.

Det ubehagelige rommet

Stillhet er ubehagelig fordi den gir plass til det vi helst vil utsette. Til spørsmål vi ikke har svar på ennå. Til usikkerhet vi har fylt med aktivitet.

Aktiv stillhet, slik jeg bruker begrepet, er en bevisst fasiliteringsteknikk der gruppen eller individet gis et avgrenset tidsrom uten agenda, for å gi rom til tanker som ellers blir overdøvet. Forskning på Default Mode Network, hjernens hvilenettverk, viser at innsikt og kreativ problemløsning ofte oppstår nettopp i slike pauser ([Frontiers in Human Neuroscience](https://www.frontiersin.org/journals/human-neuroscience)).

Men i en gruppe som sitter stille lenge nok til å kjenne etter, skjer noe annet. Folk slutter å forberede det de skal si og begynner å lytte til det som faktisk er der. Samtalen løfter seg.

«Stillhet er ikke fravær av handling. Det er der handlingen begynner.»

Et verktøy med en funksjon

Jeg bruker stillhet bevisst, både i arbeid med grupper og i arbeid med enkeltmennesker. Som et verktøy med en spesifikk funksjon: å skape tilgang til det man egentlig tenker.

Det krever litt trening å sitte i den. Men det er innen rekkevidde for alle.